Sergej Rakhmaninov: Konsert for klaver og orkester nr. 3, d-moll, op. 30

Fredag 4. september

Opptak fra konsert i Grieghallen 4. september 2015

Sommeren 1909 arbeidet Rakhmaninov målbevisst og som vanlig i dypeste hemmelighet, hovedsakelig i Dresden, hvor han i 1906 hadde slått seg ned med sin ektefelle og datter, men også på familiens landsted Ivanovka ved Oneg. Han ville nemlig presentere en helt ny klaverkonsert for det amerikanske publikum. Det ble ikke tid til å øve inn den nye komposisjonen mens han arbeidet med partituret, og han måtte bringe med seg et stumklaviatur i lugaren på skipet som brakte ham over Atlanterhavet.

Rakhmaninov urframførte sin tredje klaverkonsert i slutten av november med New York Symphony Orchestra i The New Theatre under ledelse av den tyskfødte dirigenten Walter Damrosch. Da han i januar året etter spilte den med New York Philharmonic Orchestra med Gustav Mahler på dirigentpodiet i Carnegie Hall var han atskillig mer fornøyd. Rakhmaninov fant alltid fram til fengslende innledninger på sine komposisjoner for klaver og orkester, og i den tredje klaverkonserten brukte han enkle virkemidler. Klarinett, fagott, horn, pauker og sordinerte strykere lager en puls som danner bakgrunn for klaverets lange og syngende melodi. Rakhmaninov sa at denne «kom til ham fullt ferdig», og han benektet på sine eldre dager at den har sin opprinnelse i en russisk liturgisk sang.

Intermezzo er en bemerkelsesverdig beskjeden betegnelse på den ekspansive midtsatsen, hvor en serie variasjoner avbrytes av en fjærlett vals. Finalen åpner eksplosivt og byr på en strøm av oppfinnsomhet og virtuositet, et vakkert, lidenskapelig sidetema og en overraskende ny serie variasjoner over et tema som viser seg å være en kombinasjon av sidetemaet fra første sats og finalens begynnelse.

Komponistens biograf Max Harrison bemerker at konserten framstår som et skritt videre i Rakhmaninovs uttrykksregister, og at den er sin berømte forgjenger overlegen. Bedre flyt og kontinuitet og større rytmisk variasjon gjør den et komposisjonsmessig mer sofistikert verk. Uheldigvis har de store pianistiske utfordringene gjort at mange har behandlet konserten som et oppvisningsstykke, og ikke som det symfoniske verk den er.